Oppgåva var spikking med dekor, og eg hadde sidan byrjinga av dette studiet sett fram til lage meg ein egen turkopp i tre. Men da dette emnet kom midt i korona-tida, med heimekontor og gjesterommet som treverkstad, og samtidig tett opp under innspurten til bachelorinnlevering, fann eg det mest fornuftig å gjere det enklare for meg sjølv. Etter tips frå lærar, valte eg å lage ein krympeboks.
Da dei som bur i Finnmark har rett til å ta ut trevirke til husflid på Finnmarkseiendommen sin grunn, starta eg prosessen med ein skitur. Og da nærområdet hovudsakleg består av bjørk, som jo er eit hardt og sterkt treslag - og dermed godt eigna for oppgåva, hogg eg ei passeleg stor bjørk, med tjukk nok stamme til ein pennekopp, men også lita nok til at eg ikkje gjorde eit stort inngrep i den allerede så tynne bjørkeskogen.
Da dei som bur i Finnmark har rett til å ta ut trevirke til husflid på Finnmarkseiendommen sin grunn, starta eg prosessen med ein skitur. Og da nærområdet hovudsakleg består av bjørk, som jo er eit hardt og sterkt treslag - og dermed godt eigna for oppgåva, hogg eg ei passeleg stor bjørk, med tjukk nok stamme til ein pennekopp, men også lita nok til at eg ikkje gjorde eit stort inngrep i den allerede så tynne bjørkeskogen.
Da eg kom heim saga eg ein kubbe i ønska lengde (høgde på pennekoppen), omtrent 12 cm, bora eit hòl tvers gjennom, bredt nok til kniven, og byrja deretter og spikke.
Da eg hadde spikka den passe tynn, skar eg eit spor nokre millimeter innanfor botn, før treet hadde rokke å tørke. Eg sagde til ein botn i tørt tre, som eg satt på plass i sporet. I løpet av tørkeprosessen krympa røret rundt botnen, derav navnet krympeboks, og botnen satt til slutt fast. Dersom det blir for trangt vil røret sprekke - noko som skjedde med meg, og derfor måtte eg til med litt lim.
Etter kvart var det tid for pussing - heldigvis i fint vêr.
Som dekor valte eg å lage eit eiget forenkla mønster, etter inspirasjon frå mønsteret på dette skrinet (klikk på bildet for kjelde).
Kolrosing er å skjære mønster med knivspissen, for å deretter farge utskjæringa med kol.
Eg tok rett og slett berre aske frå peisen, og blanda det til ein graut saman med linolje som eg smurte inn i spora.
Etter det hadde tørka, pussa eg koppen med fint papir igjen, før eg behandla heile koppen med berre linolje.
Da eg hadde spikka den passe tynn, skar eg eit spor nokre millimeter innanfor botn, før treet hadde rokke å tørke. Eg sagde til ein botn i tørt tre, som eg satt på plass i sporet. I løpet av tørkeprosessen krympa røret rundt botnen, derav navnet krympeboks, og botnen satt til slutt fast. Dersom det blir for trangt vil røret sprekke - noko som skjedde med meg, og derfor måtte eg til med litt lim.
Etter kvart var det tid for pussing - heldigvis i fint vêr.
Som dekor valte eg å lage eit eiget forenkla mønster, etter inspirasjon frå mønsteret på dette skrinet (klikk på bildet for kjelde).
Kolrosing er å skjære mønster med knivspissen, for å deretter farge utskjæringa med kol.
Eg tok rett og slett berre aske frå peisen, og blanda det til ein graut saman med linolje som eg smurte inn i spora.
Etter det hadde tørka, pussa eg koppen med fint papir igjen, før eg behandla heile koppen med berre linolje.
Sjølv om eg i utgangspunktet kunne tenkt meg å lage ein trekopp, er eg no glad for at eg ikkje gjekk inn i eit slikt prosjekt. I dei tidene vi er inne i no, med korona, eksamener og innlevering av bachelor, var det meir enn nok arbeid å lage ein pennekopp. Eg er fornøyd med det endelege produktet, men det er noko kjedeleg at eg fekk ei lita sprekke i røret, som følge av for trang botn.
Resultatet - ein ryddig måte å samle skrivesaker på!
Kommentarer
Legg inn en kommentar